Solo travel

Wow, 50 år og førstegangs solo-traveler!

Dette har jeg gledet meg til! Verden ligger for mine føtter:

 

Verden                                                     Kilde: pixabay Photo credit @hans

 

Vi har akkurat gått av båten som har tatt meg og noen venner fra Tarifa i Spania til Tanger i Marokko, da redselen og usikkerheten rammer meg som lyn fra klar himmel. Det er som en knyttneve som slår meg midt i mageregionen der jeg blir fullstendig overveldet av kultursjokket(?) og det brer seg en isnende kulde gjennom kroppen. Jeg kjenner jeg blir helt nummen men følelsen blander seg med skrekkblandet fryd.

Fornuften sier «Nei» – Eventyrlysten svarer «Ja».

Vi skal ta farvel med hverandre her på kaien, vennene mine og jeg, de er på dagstur, jeg skal ut på min første tur alene ut i det ukjente.

«Du kommer vel snart hjem igjen, er du helt sikker på at du vil dette da, ring oss underveis, da, eller bli med oss hjem igjen; vi kan ha en fin dag sammen i Tanger – og så drar vi sammen tilbake alle tre», nøder vennene mine mens de ser seg overveldet rundt på den intense aktiviteten og alle de pågående bagasjebærerne, fikserne og vekslerne og andre geskjeftige folk rundt oss på havna.

Kilde: Pixabay Photo credit: @C_Ki

Planen utsettes

Spørsmålene og forslagene hagler, omtanken deres er god og varmer et dunkende hjerte, men jeg er fast bestemt på å dra videre. Like fullt er det med stor glede og takknemlighet jeg tar i mot tilbudet om at de kan følge meg opp til busstasjonen.

Herlig, jeg får utsatt planen om solo-travel og en stakket stund er vi tre på tur.

En Petit-Taxi skrenser opp på siden av oss og vi hopper mer eller mindre overveldet inn i den lille bilen som tar oss mer enn kjapt opp bakkene til busstasjonen som ligger noen få minutters kjøring fra havna.

Tre skrekkslagne jenter

Vel framme slipper han oss av og vi blir raskt omringet av ivrige hjelpere, «Where are you from, de dònde sois,» hvor er dere fra ropes det fra alle kanter på alle mulige og umulige språk. «Jeg kan hjelpe dere, jeg kan bære bagen din, har du noen småpenger på deg, jeg følger dere til bussen». Våre ord om at vi klarer oss selv preller av dem alle.

En av de som er mest pågående tar bagen min resolutt og vi er tre lettere skrekkslagne jenter som henger på slep der han baner seg veg fram mot inngangen til stasjonen.

Han går målbevisst mot en av billettlukene og henvender seg der og etter litt fram og tilbake gir han meg en håndskrevet billett, holder fram hånden og sier: «gi meg 13 euro, dette er billetten din til Tinghir i Sør-øst Marokko».

Vennene mine står litt unna og snakker seg i mellom, jeg formelig ser at de diskuterer hvordan de kan få stoppet meg fra å dra videre, men de rekker ikke å finne en løsning før vi igjen henger på slep etter «billettfikseren» som så plasserer oss ved et bord i kafeen og forlater oss med ordene «Sitt her, jeg henter deg om en time.»

Slaget er tapt

Jentene forstår salget er tapt og vi tar noen bilder av hverandre «i tilfelle vi ikke sees igjen». Vi koser oss med te, frukt og honningkaker samt en god porsjon galgenhumor før de forsvinner ut i en Petit-taxi for å «gjøre» Tanger.

Alvoret begynner

Langt utenfor min komfortsone kjenner jeg at nå er det alvor – nå begynner min første solo-trip i en alder av 50 år – og jeg er slett ikke så høy i hatten.

Kartet du ser under skulle jeg gjerne hatt underveis på lokalbussen fordi….

etter 19 timer på bussen lurer jeg på om jeg er på vei til Timbuktu i Mali…

Stay tuned – fortsettelse følger….